99
offiserenes viktigste oppgaver, å sørge for fordela
ktig posisjon av hæren, før man gikk til
strid
.
329
Labienus, som hadde smertefulle erfaringer med udi
siplinerte soldater fra Africa, vil
også ha vært klar over at denne posisjonen ville hj
elpe på soldatenes moral og gi dem
trygghet.
Labienus’ posisjon blir ikke spesifisert, men han
vil sannsynligvis ha vært plassert på flanken
med kavaleriet og de lett-bevæpnede soldatene,
330
som vi så i Africa var hans foretrukne
tropper. Labienus og Pompeius vil ha tatt posisjon
på hver sin flanke, for å få et så godt
overblikk over kampen som mulig.
331
Pompeius tok i sin iver etter seier en besynderlig
beslutning om å selv ta del i kampen. Han kjempet s
ide om side med sine soldater. En offisers
personlige deltagelse i frontlinjen kunne, som tidl
igere nevnt, være en god måte å heve
moralen til en desillusjonert hær på.
332
Dio spesifiserte at dette ikke var tilfellet her,
og at det
ikke gav en fordel til noen.
333
Dette la det overordnede ansvaret for gjennomførin
g av slaget
på Labienus’ skuldre. Dette var ikke noen ny rolle
for han og bød ikke på de største
problemene. Labienus hadde god kontroll over situas
jonen. Sueton skrev i biografien om
Caesar at slaget gikk så dårlig for Caesar at han v
urderte å ta sitt eget liv.
334
Det finnes to ulike versjoner av hva som var vendep
unktet i dette slaget. I både B.Hisp. og
Dios historie er det en viktig hendelse som var de
n avgjørende faktoren i slaget, men disse er
svært ulike. I B.Hisp. versjonen var det en aldri s
å liten genistrek fra Caesar som gav han
seieren. Labienus’ rolle i denne versjonen var nærm
est ærefull, mens hos Dio Cassius var det
Labienus som ved en misforståelse spredde panikk bl
ant sine egne. Dette førte til en vill flukt,
som gav Caesar seieren.
Caesars geniale trekk var å legge ekstra press på f
iendens venstre flanke, hvor Labienus mest
sannsynlig oppholdt seg. Han brøt etterhvert gjenno
m og hadde nå effektivt delt Labienus’
styrker i to deler.
335
Det er sannsynlig at Labienus var plassert på vens
tresiden, da forfatteren
skriver: