Cicero hadde endelig fått oppfylt sitt ønske. Labie
nus’ avgjørelse var blitt kjent, og lovordene
satt løst. Igjen fremsto Labienus som en nyttig idi
ot. Labienus selv kunne ikke fatte hvilket
propagandafundament han hadde gitt optimatene. Det
kan virke som Cicero mente at
Labienus’ situasjon var komisk, noe den ironiske åp
ningen av dette brevet gir inntrykk av.
Labienus var lei av å være nikkedukke for andre, o
g var på utkikk etter eget
imperium
(kommando), men så ikke at han fortsatt var nettopp
dette, nå for Pompeius, Cicero og
Senatet. Cicero skrev det ovennevnte brevet 23. jan
uar. Dagen etter skrev han på nytt til
Atticus. Begeistringen for Labienus hadde fortsatt
ikke lagt seg.
Labienus, vir mea sententia magnus, Teanum venit a.
d. VIIII Kal.
ibi Pompeium consulesque convenit, qui sermo fuerit
et quid actum
sit scribam ad te cum certum sciam. (Cic. ad Att. V
II.XIIa)
Labienus, en stor man etter min oppfatning, kom til
Teanum 22.
januar, og der traff han Pompeius og konsulene. Jeg
vil skrive til