Hovedmålet her var ikke å tvinge Caesar til et ende
lig og avgjørende åpent slag, men å
forhindre hans matsanking og fremdrift, noe som vir
ket utmerket. Kavaleriet under Labienus’
ledelse var så stort at Caesar gang på gang måtte s
ette inn legionærene for å ikke miste
baktroppene. Hver gang dette skjedde måtte legionær
ene legge fra seg sin oppakning og stille
opp i formasjon. Deretter angrep de, hvorpå Labienu
s styrker stakk i skjul og Caesar igjen
opptok marsjen.
295
Disse stadige avbrytelsene var svært utmattende fo
r utsultede legionærer,
og det må også ha vært en sterk psykisk påkjenning.
På denne måten håpet Labienus å tvinge
Caesar til å slå leir på et lite egnet sted. De bef
ant seg i et ørkenområde og den eneste
vannkilden i nærheten var kontrollert av Scipio.
296
Labienus’ taktikk var å utmatte soldatene
for deretter å sulte dem, og han utnyttet nå numidi
ernes tendens til panikk fremfor at den ble
en belastning. Denne taktikken kunne ikke fungere i
lengden, det var en utrolig fysisk
påkjenning på Labienus’ egne styrker. Caesar brukte
heller ikke mange dagene på å finne en
måte å hindre dem på. Caesar lot deler av legionære
ne marsjere uten den tunge oppakningen.
Disse legionærene hindret kavaleriets effektivitet,
og Labienus gav derfor opp
stormangrepene mot Caesars tropper. Han fortsatte l
ikevel denne taktikken, men rettet nå
angrepene mot Caesars
canabae
. Han lyktes må å avkutte disse fra de øvrige tropp
ene.
297
Scipio og Labienus fikk ytterligere vanskeligheter
ved at Juba forlot dem for vinne tilbake en
by som hadde vært under hans kontroll, men likevel
hadde åpnet sine porter for Caesar.
298
Senere tapte han et slag mot et folk på grensen til
hans kongedømme som støttet Caesar og
mistet hele sin hær.