avgjørelse. Labienus vil ha følt denne legionen som
sin egen, og da denne nå kjempet for
Pompeius vil det være naturlig at han, som legionen
s øverste offiser, også gjorde det. Dette er
det heller ikke grunnlag for å peke på som det avgj
ørende aspektet. Labienus åpenlyse
bitterhet mot Caesar hadde, som Tyrrell har påpekt,
sammenheng med den behandlingen han
fikk i BG, hvor han måtte nøye seg med litt skryt e
n gang iblant.
Tum Labienus: "desinite ergo de compositione loqui;
nam nobis
nisi Caesaris capite relato pax esse nulla potest."
(BC 3.19)
Da ropte Labienus: " Slutt derfor å snakke om en av
tale, for det
kan ikke være noen fred med oss hvis ikke Caesars h
ode blir bragt
til oss."
Dette er ikke et utspill fra en mann som har blitt
overlistet av lure og veltalende senatorer,
forlokket av store pengesummer eller var bundet av
tidligere forpliktelser. Disse ordene
tilhørte en mann som var sterkt følelsesmessig invo
lvert i konflikten. Labienus viste med
disse ordene en direkte avsky for Caesar, og feide
til side enhver tvil om hvilken side han sto
på og et åpenbart personlig fiendskap mellom han se
lv og Caesar. Men hva skjedde mellom
disse to mennene som førte dem ned denne veien?